Voksne guttunger

La meg innrømme det først som sist:

Jeg har aldri blitt helt voksen. Sånn - der var det sagt! Om jeg skammer meg over det? Absolutt ikke. Det er en slags voksen befrielse i å kunne være litt barnslig. Med dette ihu forteller jeg herved om resultatet av et besøk på årets Tønsberg-messe.

Saken er nemlig at denne messen er en tumleplass for bl.a. selgere av allverdens ubrukelige og unyttige duppeditter, ispedd et snevert utvalg av ting man faktisk har bruk for. Her finner man alt fra spekepølser til poleringsmidler som får en utrangert Lada til å fremstå som en splitter ny Lexus, via sukkerspinn og fjernstyrte leketøy. Sistnevnte er en essensiell faktor i denne historien.

Som gutter flest så har jeg nemlig alltid vært opptatt av elektroniske saker og ting, gjerne i kombinasjon med motor. Noe av det tøffeste jeg kan tenke meg er derfor fjernstyrt helikopter. Dere vet - disse spinnende og roterende greiene som forsøkes manøvrert av unger i alle aldre. Og sannelig var det ikke en selger som forsøkte å prakke på meg noe slikt på denne messa. Etter en liten diskusjon kom vi frem til en pris som virket akseptabel, og den inkluderte et ekstra sett med rotorblader - som selgeren hevdet var svært så nødvendig. Jeg så ikke nødvendigheten av reservedelene da, men jeg gjør det i høyeste grad nå. Nuvel - denne gutten tuslet ihvertfall glad og fornøyd hjem fra messa. Under armen hadde jeg et nyinnkjøpt fjernstyrt helikopter med alt nødvendig tilbehør, og ansiktsuttrykket på eieren kan vel best sammenlignes med fjeset på en guttunge som går berserk i en godteributikk på Svinesund.

Visste dere forresten at helikopteret er en urgammel oppfinnelse? Joda - Leonardo da Vinci konstruerte alt i år 1500 et upraktisk, men i prinsippet korrekt, helikopter. Det italieneren imidlertid ikke tok seg bryet med å nedtegne for kommende generasjoner, det var hvordan en voksen guttunge med sans for fjernstyrte varianter av oppfinnelsen faktisk skal kunne fly faenskapen. Her var det med andre ord duket for "learning by doing" - og da helst uten å skremme dritten av ungene i gata, flå pelsen av diverse husdyrvarianter eller sørge for at tomteprisene i nabolaget synker til et historisk bunnivå. Å virkelig lese bruksanvisningen var naturligvis ikke noe reelt alternativ for en mann (det er jo akkurat like teit som å spørre etter veien - hvilket forøvrig er grunnen til at smarte folk oppfant GPS), så her var det bare tut & kjør. Eller "plug and pray" - som vi brukere av Windows så ofte har fått erfare. Den første testen av vidunderet fant sted innenfor husets fire vegger. Med tanke på at vi snakker om et helikopter som er circa en meter langt og med rotorvingespenn på en drøy halvmeter, så kan man i etterpåklokskapens lys konstatere at stua er dårlig egnet for denslags. Særlig bedre blir det heller ikke med tanke på at man huser en kattemor med tre unger. Det flyvende spetakkelet hadde en viss innvirkning på de pelskleddes adferd, og jeg tror dette er det nærmeste jeg har kommet å få veggene tapetsert med katter.

All erfaring er god erfaring, og med synet av skrekkslagne katter og ufrivillig ommøblert stue friskt i minne valgte jeg å ta med helikopteret utendørs. Da Vinci's oppfinnelse skulle få prøve seg over åpent terreng, og i et forsøk på å knekke Da Vinci-koden plasserte jeg derfor leketøyet på et åpent jorde - under tilsyn av en god kamerat. Det er alltid godt å være to når man skal utvide sine barnslige horisonter. I løpet av min høyst overfladiske studie av bruksanvisningen hadde jeg riktignok fått med meg at vind kunne være en negativ faktor, men pytt pytt - så farlig kunne det vel ikke være? Men joda, det kunne det!

Helikopteret tok av slik det er ment å gjøre. Med full pine på gassen gikk oppstigningen bemerkelsesverdig hurtig, faktisk så hurtig at det plutselig ble vanskelig å se hvor helikopteret egentlig befant seg. I slike situasjoner er det strengt tatt bare én ting å gjøre, nemlig å slippe gassen og håpe på et noenlunde mykt nedslag. Lykken står som kjent den kjekke bi, og vidunderet landet mykt og elegant i høyt gress - til tross for en urimelig stor fallhøyde.

Med nok en erfaring fra helikopterskolens selvstudium valgte vi å bruke litt tid på å finne ut hvordan greia egentlig fungerte. Ved å være litt mindre rå på gassen var det mulig å lære ting i et litt mer fornuftig tempo, og uten at man kom i konflikt med naboer eller norsk rettsvesen. Den forvokste hjulvispen oppførte seg nå svært så eksemplarisk. Å manøvrere opp og ned gikk som en lek, likeså å svinge både til høyre og venstre. Den store utfordringen lå i å bestemme hvilken retning man skulle fly, eller mer spesifikt: Å frata den råderett over dette som helikopter og vind til nå hadde hatt. Det var omtrent på dette tidspunkt jeg fikk erfare at de koreanske ingeniørene hadde sine ord i behold da de advarte mot naturens lunefulle krefter. Alle mine forsøk på retningsbestemmelse var fånyttes. Dette - i kombinasjon med det faktum at jeg nektet å kapitulere ved å slippe gassen - gjorde at flyvindunderet nok en gang var prisgitt værgudenes iboende faenskap. Primærmålet denne gang var ikke høyt og mykt gress, men derimot en søt liten inngjerdet andedam.

Som tidligere nevnt så har dyr en helt egen måte å reagere på når de utsettes for bevingede monstre, og ender er ikke noe unntak i så måte. Synet av et helikopter totalt ute av kontroll skapte et relativt høyt aktivitetsnivå i den lille kulpen. Idet nedslaget var et faktum kunne man se hvite fjær som et lavt skydekke over den vesle dammen, og summen av den tapte fjærpryden burde være nok til å fylle et par gode puter. "Det flyvende mareritt" hadde heldigvis landet gunstig i høyt siv, og med god hjelp av kompisen - som kroppslig sett er vesentlig mer egnet til å forsere piggtrådbekledde gjerder enn undertegnede - så fikk jeg reddet investeringen min denne gangen også. De oppskremte fuglene var imidlertid ikke å se noe sted, så gi endelig beskjed om dere observerer noen nybarberte ender i deres nærmiljø.

Dagen etter gjorde jeg noen fler oppdagelser sammen med mitt nyoppladede vidunder. Jeg hadde jo blitt advart mot den kraften som eksisterer i roterende rotorblader, men som så ofte ellers forstår man ikke omfanget av slikt før man utsettes for det. Et friskt vindpust medførte et kraftig rotorslag mot leggen min, etterfulgt av hysterisk banning og helikopterstyrt på et litt hardere underlag enn tidligere. Opp igjen, og denne gang siktet vidunderet seg inn mot antennen på fjernkontrollen - med det resultat at den ble en tanke kortere. Ny demonstrasjon på tilegnede ord og uttrykk av heller tvilsom karakter, denne gang unisont med noe som til forveksling kunne høres ut som latter fra andedammen. Noen som har en god oppskrift på and i sursøt saus?

Alt i alt synes jeg likevel mine forsøk på å leke helikopterpilot har gått over alle forventninger. Til tross for blåmerke på leggen, kortere antenne på fjernkontrollen, fjærløse fugler, hysteriske katter og kræsjlandinger - så er det fortsatt like moro. Dessuten har jo sommeren såvidt begynt, så her er det duket for skrekk og glede i lang tid fremover.

Et lite råd vil jeg allikevel gi de som leser denne historien:

Om du ser et modellhelikopter som oppfører seg en smule uprofesjonellt, så løp!

Takk til Tyra som foreviget mine forsøk på å beherske Leonardo's oppfinnelse.

Katt-a-strofe!

PMS - den lille katten min (navnet har hun fått fordi hun oppfører seg totalt irrasjonelt og freser uten grunn) - har hatt løpetid. I løpet av denne dyreverdenens svar på Wasaloppet har jeg fått vite hvorfor det kalles "løpetid". Det starter som vanlig med noen totalt ugjennkjennelige lyder som kommer langt nede fra magen et sted. En slags rauting som har til hensikt å lokke til seg alt som kan krype og gå av type hannkjønnpelsdotter i nabolaget. Det funker som bare tusan, og det varer ikke lenge før hele hageflekken ser ut som et persisk teppe. Da skulle man jo tro at PMS har oppnådd det hun ville? Neida, for det er NÅ moroa begynner: jaktstarten! Det fungerer så enkelt som at katteskinnet flyr alt hun makter med hele kastanjettbrigaden i hælene. Resten foregår utenfor min synsvidde, men alt tyder på at den raskeste frieren belønnes med en hyrdestund under uthuset til husverten min. Problemet er bare at husverten min har hundedilla og er eier av en diger Dobbermann. Dette firbente mordvåpenet er naturligvis fryktelig nysgjerrig på hva som foregår under uthuset, og dermed snakker vi relativt hastige stevnemøter for pus og ukens utvalgte.

Det gikk naturligvis som det måtte gå. PMS ble sakte men sikkert litt rundere i formene, mistet litt mer pels enn vanlig og spiste litt mer enn ellers. Dessuten rullet hun seg rundt på gulvet både titt og ofte, mens hun utstøtte noen små fornøyde grynt. Pus hadde havnet i de etterhvert noe legendariske "lykkelige omstendigheter". Heter det lykkelige omstendigheter for katter forresten? Jeg mener - de overfalles av et helt fotballag i pelskamuflasje, ungene har forskjellige fedre hvorav ingen tar ansvar for sine handlinger, og på toppen av det hele risikerer kattemor at ungene blir adoptert bort?

Så en dag i mars forsvant lille PMS mens hun var på sitt aller mest frodige. Hun sa ikke hadet (eller rettere sagt "mjau") da hun gikk ut døra engang. Bare tuslet ut, og kom ikke tilbake før to døgn senere - i en vesentlig slankere utgave. Som den observante leser allerede har forstått, så var ungene født et helt annet sted enn der PMS har sin mer eller mindre registrerte bostedsadresse. Jeg hadde ærlig talt gledet meg til hjemmefødsel, men denne gleden ble jeg i høyeste grad snytt for. Jeg fikk derimot muligheten til å prøve meg som sporhund på jakt etter nyfødte pelsdotter. Med tanke på at dette var i mars måned med bitende kulde og et snødekke som strengt tatt burde vært et avsluttet kapittel, så var denne detektivvirksomheten en heller blandet fornøyelse. Å fotfølge en katt under denslags klimatiske omstendigheter er mildt sagt lite festlig, spesielt når katten vil alt annet enn å fortelle hvor ungene befinner seg. Takk for den opplevelsen, katteskinn! Ingen samarbeidsvilje var å spore, ingen pusebarn var å finne. Jeg antok derfor at avkommene ikke hadde overlevd utefødselen.

6 uker senere hørte jeg litt mer mjauing enn ellers utenfor kjøkkenvinduet mitt. Denne ekstramjauingen var i tillegg av en litt mer spinkel karakter. Jeg tittet ut, og der kom PMS mot meg - med en tro kopi av seg selv ved sin side. Et bittelite nøste som nesten klamret seg til mamma'n sin. Jeg formelig jublet av glede, for alle mine dystre spådommer var heldigvis gjort til skamme. Her snakket vi nemlig om et lite kattebarn som hadde trosset både snø og kulde og klamret seg fast til livet. Yr av glede gikk jeg imot dem. Det lille avkommet krøp en smule sammen, ganske naturlig med tanke på at synet av et menneske var totalt fremmed.

Det store sirkuset startet imidlertid da jeg løftet opp det lille nurket. I den grad en kattunge kan oppføre seg som en hyperaktiv vindmølle med tilsnitt av ADHD, så kan jeg med rimelig sikkerhet fastslå at det var på dette nivået vi befant oss. Her var det hyling, mjauing, kloring, biting, fresing og sprelling - før jeg høyst motvillig måtte slippe den lille uteliggeren. Seansen ble avsluttet med en kattemor som freset mot meg (oversatt til menneskespråk: "takk skal du f... meg ha"!), før de begge forsvant under uthuset der unnfangelsen etter all sannsynlighet fant sted.

Dagen etter var det igjen tid for flerstemt kattekor utenfor vinduet mitt, men denne gangen var det fler deltakere enn sist. Moder'n dukket opp med to unger til! Disse var om mulig enda mer folkesky enn den første, med reprise på den tidligere omtalte vindmølleopplevelsen som resultat da jeg et kort øyeblikk hadde gleden av å holde dem i armene mine.

Som min salige mormor sa før hun trakk sitt siste sukk i en alder av 94 år: "Den som gir seg er en dritt"! Jeg bestemte meg for at ungene skulle fanges, bringes inn i hus og gjøres tamme. Med en god porsjon innebygd stahet, kombinert med det faktum at man har et titalls kjæresteforhold på merittlisten, så mente jeg å inneha de nødvendige kvalifikasjoner for å temme villkatter. Problemet var bare å fange dem. Med min kropp, som i høyeste grad er mer beregnet på komfort enn på fart, så er det ingen overdrivelse å si at nøstene hadde et fortrinn.

Løsningen ble å bruke en hov! Denne redskapen er - som sikkert kjent - først og fremst beregnet på å fange fisk. Fiskelykken min har det imidlertid vært så som så med, og for å være helt ærlig så har denne hoven aldri inneholdt så mye som en boks makrell i tomat engang. Til jakt på kattunger viste det seg imidlertid å være et svært så hendig redskap, og jeg fikk faktisk to unger på første kastet. Den siste ble fanget under et fluktforsøk fra et gjemmested i steinrøysa. Dermed er jeg nå den mer eller mindre lykkelige eier av ikke mindre enn fire katter. I løpet av de tre ukene som har gått siden fiskebragden har det blitt tre kosete og renslige barn. Det lekes, klatres, spises, mjaues og males til den store gullmedalje. Dessuten lærte de seg å bruke kattedoen i løpet av tre dager. Straffen for å tisse bak sofaen til far er nemlig ganske streng. Å få snuta presset nedi den lille dammen man akkurat har laget er en særdeles utrivelig opplevelse, men du verden så lærerikt.

Så da er det vel egentlig bare én ting som gjenstår, nemlig å få gitt bort disse små krapylene til noen dyrekjære mennesker.

Kattunge, anyone?

Til minne om en sønn

Jeg låner dere to en stund et barn jeg har, sa Gud. Hold av mens han er på jord og gråt når han får bud om å reise hit til meg igjen! Det kan gå tyve år, seks eller syv, Men til det skjer, la han få gode kår! Han bringer smil og glede med, og blir hans opphold kort, så lever minnene som sol og puster sorgen bort.

Han kan ikke bli for godt, på jord kan ingen bli, Men han har litt å lære der, før turen er forbi. Jeg så rundt hele jorden etter en lærer god, Og fremst blant kvinner og blant menn, der så jeg dere to. Vil dere gi all kjærlighet til denne lille venn, og ikke hate meg når jeg skal ta han hjem igjen?

Jeg syns jeg hører dem si: Skje di vilje Herre kjær!

Vi gleder oss til barnet dit om sorgen enn blir svær.

Og takker deg for lykken vår så lenge vi er til.

Og kaller englene på ham før noen tenkte så,

Skal vi stå rak i sorgens stund , og prøve å forstå.

Til norsk ved Eilif Straume

Etter ukjent engelsk forfatter

Lykken er...en bil?

De fleste i kongeriket Norge ser sammenhengen mellom penger og bil - på en eller flere måter. Likheten mellom lykke og bil kan være noe vanskeligere å få øye på. Men den er der, i form av noe som kalles "mental payback". La meg forklare:

For mange år siden eide jeg en gammel Mercedes. Årsmodellen var 1978 og typen het 280 S W 116 - for dem som er litt inni bilhistorie. For dem som ikke er det, kan jeg fortelle at bilen av onde tunger ble omtalt som "sigøynercontainer". Det var nemlig denne modellen som ofte ble benyttet av folkeslaget til å trekke digre campingvogner på kryss og tvers i landet.
Nå er det engang slik at Mercedes har et slags ufortjent godt rykte mht. totale bilkostnader. Jo da, de er stort sett driftssikre. Historiene er imidlertid dekket med taushet når det kommer til kostnadene som oppstår når dritten endelig stopper. Det er liksom ingen som i fullt alvor vil innrømme at de har kjøpt "pus i posen". Man har da stolthet, må vite!

Alle som har hatt eller har en gammel bil kan berette ett og annet om kostnader. Det er liksom en uskreven regel, dette: Har du vært så teit å kjøpe en gammel bil av nostalgiske grunner, så skal alt være dyrt og vanskelig. Bare å kjøpe deler til denne gamle bilen var et prosjekt i seg selv. Først måtte jeg bruke en formue på telefonsamtaler for å finne ut hvem som kunne skaffe en duppeditt som jeg ikke visste navnet på. Etter mye strev fant jeg en villig sjel som kunne hjelpe til med dette. Jeg passet selvsagt på å få et prisoverslag på delen. Prisoverslag har imidlertid den leie egenskap at de kun er et... ja nettopp - overslag, og slikt tipper som regel ikke over i kundens favør. Men delen var nødvendig for at bilen skulle gå. I samme øyeblikk som jeg betalte, forsto jeg at videre utskeielser denne måneden var utelukket. Det eneste som kunne gjøre det verre var tanken på dyre beroligende medikamenter - som der og da virket nødvendig.



Bensinforbruket var et kapittel for seg selv. Hvordan noen kunne ha råd til å trekke campingvogner på størrelse med Oslo Plaza med slike biler, det er for meg fortsatt et ubesvart spørsmål. Her snakker vi nemlig ikke om noe blyfritt søl, men derimot reinspikka 98 oktan miljøfiendtlig fludium. Suppa rant unna med en mengde på 1,5 liter pr. mil i snitt. Som om ikke det var nok, så var volumet på tanken hele 97 liter! Det var like før den lokale bensinstasjonen bød på bløtkake og hornmusikk de få gangene jeg hadde råd til full tank. Jeg tør nesten banne på at jeg i stor grad finansierte julebord helt opp til regjeringsnivå. Dette var tydeligvis ikke godt nok, for helt på tampen av min karriere som Mercedes-eier bestemte forgasseren seg for å være ekkel. Forbruket økte til 2,5 liter på mila, noe som fikk meg til å vente på invitasjon til generalforsamlingen i Esso. Tiden var inne for å selge doningen. Det siste jeg så til Mercedesen var da den ble fraktet bort på bilhenger av den nye eieren. Den kvelden feiret jeg med et lite glass konjakk. Senere fikk jeg vite at mannen hadde bygd om kjerra slik at den kunne kjøres på diesel og at alt fungerte perfekt. Da fikk jeg beskjed av samboeren min om å forlate heimen et par timers tid. Jeg var visst ikke til å være i hus med.

Hva pokker har så alt dette med lykke og "mental payback" å gjøre?
Vel - de fleste med litt interesse for bil kjenner til gleden av å ha en vakker doning. Når man for eksempel har stått i timevis med bøtte, svamp, polérgarn og alskens pussemidler. Ryggen verker og svetten siler - men det er liksom verdt det. Når man sklir gjennom sentrum i en bil som etter hvert er ganske sjelden å se på norske veier, og den skinner klarere enn soloppgangen i Japan - da glemmer man alt av banning, innsats og kostnader. Og så ser man alle de beundrende blikkene man får. Ungdom som plutselig får et annet syn på gamle biler. Eldre mennesker som nikker anerkjennende til gliset. Det er dette som kalles "mental payback" - og den kan ikke måles i penger.

Om dette kan kalles "lykke"?
Vel - for meg var det en slags lykke. For andre var det galskap. Men kan vi snart være enige om at "lykke" er noe som er høyst individuelt?

Bedre sent enn aldri?

Vel - så var også min status som blogger et faktum.

Det er vel ikke til å stikke under en stol at man har meninger om mangt og meget. Hva er vel da bedre enn å dele sine tanker, erfaringer og interesser via en blogg? Her vil det dukke opp bilder jeg selv har tatt, litt om min interesse for sang og gitar - og selvsagt en og annen filosofisk og/eller politisk betraktning.

En ny epoke for meg - dette blir spennende!